15 Aug 2018

Sjelen i vestlige religioner og esoterien

Mange av oss møtte kanskje begrepet sjel for første gang gjennom fortellinger i Bibelen. Ofte kombinert med bilder av «noe» som beveget seg ut av kroppen og opp i luften. Ordet «sjel» i Bibelen er en oversettelse av det hebraiske ordet nẹfesj og det greske ordet psykhẹ. Det hebraiske ordet betyr bokstavelig «en pustende skapning», og det greske betyr «et levende vesen». Syntesen i et eget ordspill kunne jo bli at «en sjel er levende og inkarnert i en pustene skapning». Nefesj finner vi igjen i Kabbalahs beskrivelser av sjelens lavere aspekter som Nefesh. Utfra dette leser vi derved at sjelen omfatter hele skapningen. Ikke bare noe inni oss som lever videre når kroppen dør. Bibelen forteller tydelig at menneskesjelen er hele mennesket.

Flere store tenkere beskriver sjelen som den udødelige, ikke-materielle bærer av det særegne menneskelige som må renses fra kroppens påvirkninger. M.a.o. distansere seg fra materien. I dag vet vi at kristendommen i stor utstrekning overtok forklaringen om denne dualismen mellom kropp og sjel fra de hellenistiske miljøer. Kikker vi i den kristne litteraturen finner vi at den platonske sjels oppfatning representeres og presenteres i kristen idéhistorie av blant andre Augustin, Buenaventura og Descartes.

Fra de hellenistiske mysteriereligionene skal vi bevege oss videre til oldtidens filosofi og grekerne å høre at Aristoteles ikke betraktet sjel og legeme som motstridende prinsipper. Han mente at de forholder seg til hverandre gjennom egne spesielle funksjoner. Aristoteles så for seg sjelen som de levende tings livsprinsipp, mens plantenes vegetative sjel var ansvarlig for ernæring og vekst. Dyrenes sensitive sjel sto for sansing og aktivitet, mens menneskets rasjonale eller fornuftige sjel hadde erkjennelse og tenkning som sine funksjoner. Vi kan derfor si at prinsipielt utelukket Aristoteles at sjel og legeme kunne atskilles, men han tilkjenner likevel den aktive, tenkende del av sjelen en form for udødelighet. Dette , ifølge hans tenkning om struktur i menneskets tanker og språk (logos) at dette var over-personlige egenskaper.

I nyere tids filosofi derimot blir sjelen identifisert med jegets eller det vi kaller jeg-bevissthets prinsippet. Med andre ord ikke med livsprinsippet. Her hevdes det at bare bevisste vesener, dvs. mennesker, kan sies å ha sjel. Hvor sjelen tenkes i en eller annen form eller tilstand å stå i motsetning til kroppen. Noen filosofer skiller også mellom sjel og ånd. De som støtter dette prinsipp tillegger ånden de høyeste intellektuelle funksjoner, mens sjelen blir bærer av de lavere bevissthetsfunksjonene.

Går vi tilbake til Bibelen beskrivelser av sjel, hører vi at sjel brukes som et synonym for «liv». For eksemplet i Job’s Bok fra Det gamle testamentet, blir det hebraiske ordet for «sjel» nẹfesj brukt som parallell til «liv». De kristne kirkesamfunn som bekjenner seg til en udødelig sjel, har ikke fått denne læren fra Bibelen, men fra gammel gresk filosofi. Når de senere bibelutgaver omtaler sjelen, knyttes den isteden til pust, og det vektes ikke lengre noe skille mellom den overjordiske sjelen og den fysiske kroppen. Kristne forestillinger om en dikotomi mellom kropp og sjel kommer med andre ord egentlig fra oldtidens grekere! M.a.o. et eksempel på hvordan kristendommen opp gjennom tidene har tatt opp i seg nye kulturelle og filosofiske strømninger.

Vår Kabbalah har en annerledes og mer operativ tilnærming til å forklare sjelen og dens rolle knyttet til reinkarnasjon og inkarnasjon. Spennende fortellinger fra store Mester har gitt oss et esoterisk mangfold og dyp innsikt i sjelens oppgaver og rolle sett fra Kabbalah. Mest kjent er kanskje Zohars beskrivelse av Den Universelle Sjel. Denne beskrives av Zohar som den høyeste fornuft, enhetsbevistheten og er gjennom sin iboende kraft og sin natur perfekt. Men, som Zohar sier, den har også til hensikt å høste nye erfaringer for å bli bevist sin fullkommenhet. M.a.o. jakten på bekreftelse. Derfor inkarnerer sjelen i mennesket.

Innen Kabbalah ordnes sjelen i tre nivåer Nefesh, Ruah og Neshamah, hvor kun det laveste, Nefesh, er tilknyttet kroppen, dvs. materien. Dette blir lettere å forstå hvis vi betrakte sjelens tre nivåer som tre stigende grader av bevisstheten. Sjelens erfaring bygges opp gjennom hver inkarnering hvor vår sjelspersonlighet skaper foravtrykkene. Noe forenkle kan vi si at Kabbalah lærer oss at sjelen operer på 3 åndelige plan, Nefesh, Ruah og Neshamah og at hver av de tre planene har dedikert plass i trigonene på Livets Tre. Nefesh finner vi i trigonet Hod, Netzach og Yesod. Ruach er hjemmehørende i trigonet Chesed, Gevurah, Tifaret. Mens sjelens høyeste bevistetsplan, Neshamah, finner vi i det arketypiske trigonet Alzilut med sfærene Keter, Chokhmah og Binah, dvs. nærmest Gud’s utstrømmende kraft i skapelsesprosessen. I tillegg til dette omtaler noen kabbalister et fjerne ikke-åndelig plan, Guph som er tett på vår fysiske kropp – Malkhut. Struktur likheten mellom sjelen og Livets Tre er åpenbar. Det er med sjelens nivåer slik som med sfærene på Livets tre. De henter sin kraft og næring fra det nærmeste høyere nivået i hierarkiet og slik som sfærene på Livest Tre knyttes sammen av stier, knyttes sjelens nivåer sammen av kanaler, kalt Zelem.

Bibelen beskriver for oss forholdet mellom sjel og død. Fra Esekiel i Det gamle testamentet leser vi «Den sjel som synger, den skal dø». Med andre ord etter Esekiel kan sjelen dø. I forhistorisk tid var den øverste straff blant jødene at «sjelen skulle utryddes» (2. Mosebok). I følge Bibelen har både mennesker og dyr en sjel og derved de samme forhold til døden. Det er Guds «livspust» som gjør dem til levende skapninger (1. Mosebok). Og siden de har «samme livsånde», står de overfor samme skjebne: «Den ene skal dø som den andre».

Slik som i Bibelen inneholder også Kabbalah fortellinger om sjelens roller ved livet slutt. Kabbalah tillegger alle inkarnasjoner et dødsøyeblikk og gjennom Zelem kommuniserer sjelens tre nivåer. Neshamah stiger opp til det arketypiske trigon, mens Ruah og Nefesh forlater legemet etter en jord-måned. Flere kabbalist mestre mener også at Nefesh ikke reinkarnerer, men at det bare er de 2 høyeste nivåene som inkarnerer på nytt .

I Islam er sjelen knyttet til de åndelige stadier og vi aner klare parallell til beskrivelser av sjelen i autentisk Kabbalah. Store islamske tenkere bl.a. Abu Hamid Al-Ghazali har belyst sjelens stadier. I Koranen finner vi vakre fortellinger om at mennesket både består av en kropp og en sjel. Liv eksisterer når kropp og sjel er forent, mens død uttrykkes som adskilles av kropp og sjel. Islam beskriver sjelens første stadium som der menneskene fysisk eksisterer. På det andre stadium møter vi det moralsk liv og dets utfordringer, mens det er først på det tredje nivå at menneskene når frem til kilden for sine åndelige egenskaper. Det er her, ifølge Islam, sjelen blir befridd for alle svakheter og skrøpeligheter. M.a.o. klare paralleller til vestlig esoteri med reinkarnasjon og at sjelen, selv om den er perfekt, er på jorden for å erfare gjennom de tre stadiene av sjelens vandring. Denne vandringen tar menneskene gjennom det fysiske og moralske til det åndelige stadium.

Vi nevnte tidligere i artikkelen mysteriereligionene og vi finner i mange av disse beskrivelser av sjelen, sjelens roller og dramatikken rundt dette. I de mysteriereligioner som hadde dragninger mot gresk filosofi , bl.a. de eleusinske mysterier, hellenistiskere og blant de tidlige kristne som også var tilhengerne av gnostisisme gis sjelen og dens rolle stor oppmerksomhet. Men i motsetning til de tradisjonelle religioner hadde mysteriekultene primært interesse for sjelens frelse i det hinsidige etter den fysiske døden. Lignende beskrivelser finner vi igjen i fortellinger fra Egypt, bl.a. om Isiskulten hvor sjelen hadde en viktig forklaringsrolle. Videre i legende om bevaring av sjelene i etterlivet fra Det Egyptisk Mellomrike hvor det bl.a. het at alle mennesker hadde en sjel og kunne delta med gudene ette døden.

Esoterisk filosofi bryter med den klassiske læren og forteller oss at alt lever og er bevisst, men ikke at alt liv er likt menneskets bevissthet. Stoff er redskap for sjelens manifestasjon på dette eksistensplan, og sjelen er redskap på et høyere eksistensplan for åndens manifestasjon. Dette utgjør en treenighet, brakt i syntese av livet, som gjennomtrenger alle. Tanken om et universelt liv finner vi tilbake så lenge vi kan spore menneskene. I dag dreies deler av forskningen innen bl.a. matematikk og astrofysikk nå i retning av å forsøke å spore eller postulere tegn på universelt liv i makroperspektivet. I det andre ytterpunkt, i mikroperspektivet, leter biokjemikere og botanikere etter plantenes nerver i jakten på strukturer, som oppfyller samme funksjon i plantenes liv som nervene i pattedyrene. Begrepene vibrasjoner og energi er i ferd med å få nytt utvidet innhold. Vibratorisk kraft har opp gjennom tidene vært gjenstand for stor oppmerksomhet innen vår Rosenkors-Ordenen AMORC.

Rosenkors-Ordenen AMORC står på tre grunnpilarer, Gnosis, Hermetisme og Kabbalah. I våre selvstudiehefter som vi kaller monografier vil du finne spennende beskrivelser av hvordan Rosenkorsroden AMORC omtaler sjelen. Hvordan den hjelper oss til å nå høyere bevissthet og hvilen rolle sjelen spiller under inkarnasjonen. Besøk også våre hjemmeside med fyldig arkiv på www.amorc.se/arkiv.htm, www.amorc.no/arkiv.htm eller www.amorc.dk/arkiv.htm

Broder Inge